wannabefrench

Flyselskapet Norwegian ble onsdag europamester i flykjøp da de signerte avtaler med Boeing og Airbus om kjøp av nye fly i hopetall.

Avtalene om kjøp av til sammen 222 fly er en del av det selskapet vil gjøre i en fremtidsrettet satsning på det norske transportnettet. "Dette er en historisk dag for Norwegian," uttalte Norwegian-sjef Bjørn Kjos. Dermed er den norske befolkning sikret billige reiser i lang tid framover, i tråd med selskapets visjon om at "alle skal ha råd til å fly", når som helst og når de selv måtte ha lyst til det.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa er fornøyd og roser "Norwegians bidrag til å kutte klimautslippene". Fly er jo som kjent gunstig med hensyn til CO2, ettersom man hverken trenger å bygge skinnegang eller tunneller - slik tilfellet svært hypotetisk ville vært for en eventuell lyntogsatsning. "Jeg er glad for alle bidrag som reduserer klimautslippene. Norwegians investeringer vil så definitivt bidra til det," sa Kleppa til NTB.

Generelt er norske topp-politikere godt fornøyde med gladnyheten: man håper nå at rekordkjøpet skal føre til at Norge blir en snakkis i utenlandske medier, slik at den norske befolkningen får tilfredsstilt sitt opperksomhetsbehov. Norge vil dermed også ytterligere befeste sin svært viktige internasjonale posisjon, som selvfølgelig er viktig for fred i Midtøsten, regnskogen og neste klimatoppmøte, hvor Norge vil jobbe for nye ambisisøse intensjonsavtaler.

Nå er dere sikkert riktig bekymret over meg, nå som jeg ikke har blogget på så riktigaltforlenge, men dere skal nå være fri fra deres mørke tanker - den kjære rosabloggeren er her for dere.

Jeg har i mellomtiden fløyet en tur hjem til Norge og funnet ut hvor fælt vi egentlig har det i det franske skolevesenet, men er nå igjen trygt plassert bak skolemurene. Men tross alt, helg ble det, og fri fikk man - fritid som ble tilbrakt hos vertsfamilien hvor man spiste pinnekjøtt (medbrakt fra fedrelandet, resulterte i overvekt på 1,5 kilogram som jeg smilte bort i innsjekkingen), snegler, oksetunge samt skutt og deretter dekaptivert fugl (se bilde): Slik gjør man det altså her, når folket sulter kapper man hodet av de høyt oppe for å få bukt på problemet. 

Usympatisk.

I dag snakket jeg med Tyra på Facebook. Tyra er et over middels kult menneske i den norske seksjonen i Bayeux. Vi drev å hadde det helt forferdelig morsomt, hvor den ene tørre vitsen overgikk den andre (vi har nemlig like god humor begge to, skjønneru). I denne lykkens stund skulle lite tyde på at et lite øyeblikk senere skulle vise seg en urovekkende sannhet som skulle komme til å virke drepende på lattermildheten som fuktighetskrem på en tørr vits. All den glede smeltet bort som solkrem i et solarium, soundtracket til sinnstemningen byttet fra "Party in the USA" og "Barbie Girl" til en av My Chemical Romance-s sanger fra perioden hvor de var et ikke-deppeband med deppefans som likte å høre på depresiv musikk.

Jeg ble nemlig cyberpenset inn på et spor som ledet meg til himmelen. Nærmere bestemt en skyfri himmel, sånn bortsett fra et par skyer. Og en måke. Vel, for de som måtte lure: jeg var altså havnet inne på bloggen til denne gode Tyra, hvilket som i utgangspunktet skulle virket relativt agreabelt - men det var nå jeg skulle innse de harde realiteter. Det skulle knuse det lille jeg hadde igjen av livsgrunnlag. Dette som et resultat av en rekke foruroligende momenter - hvorblant de viktigste at vi er begge like selvironiske rosabloggere med en foruroligende mengde sammenfallende stiltrekk. Hva som var så meget mye mer foruroligende var at Tyras blogg het så mye som "wannabe fransk", og som en observante leser kanskje allerede har fått med seg er svært så foruroligende likt som "wannabefrench". For å oppsummere, foruroligende. 

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal føle omkring dette, men noen minutters filosofisk tankevirksomhet har bare ledet meg fram til spørsmålet om hvorvidt jeg er wannabe-wannabe fransk eller om Tyra er wannabe-wannabefrench. Jeg innser allerede nå at dette er spørsmål som vil til evig trøble menneskehetens store tenkerr, i alle fall inntall nevnte verden vil bli ødelagt av billige flybilletter, kinesiske kullkraftverk og middelmådig listepop og slike eksistensielle spørsmål vil bli oss opplyst for menneskeheten i en annen virkelighet.

Inntil den dag måtte komme og jeg sitter i bunkeren og ber til pastamonsteret, har jeg ikke annet valg en å pent påpeke ovenfor Tyra den uutenomkommelige sannhet som er at jeg i virkeligheten er franskere enn henne med en faktor på tre - se vedlagt bilde. Vennligst ignorer leddkledd kvinnekropp i øvre halvdel til venstre i bildet.

Her i helgen spiste man hos vertsen denne typen franske pannekaken som går under navnet crêpe. Må for all del ikke forveksles med sin norske søster, fordi det kreves å vite at dette er andre boller. Ikke bare har man adskillige større mengder sukker og godsaker i røren, men også skal man ifølge tradisjonenen ha større mengder smør, sukker, syltetøy, nutella eller eventuelt andre godsaker såfremt de har en høy nok sukkerandel, som man enten kan velge å bare lesse på store mengder av en av alternativene eller gjøre som en viss bjørn og ta alt du vil på en og samme gang.

Siden min vertsfamilie skal være så ekstra tradisjonsrike og slikt så har de innsett at alt var bedre før når man brukte en slik stekeinnretning som dette, i motsetning til normale folk som foretrekker en stekepanne. Dette bød på visse utfordringer for min del da jeg ble utfordret til selv å stå for tilbredningen, som forøvrig skjer der man sitter og spiser ved bordet.

Det overstående resultat var det første og ble kanskje i overkant kunstnerisk, selv for en fransk forstadsfamilie. Derimot er det en mening i denne kunsten - den skal representere hvor vanskelig det faktisk var å fordele denne tynne røren med et spesialverktøy som det er vanskelig å beskrive med ord, uten at røren går til spille ved å renne ned på bordet og forårsake misnøye i familien, og det under hele seansen unngå å påføre seg en tredjegrads forbrenning. Det er tydelig at jeg er ung og radikal, i hvert fall.



Videre til forsøk nr. 2 kan man se at pannekakekunsteren Einar har modnet og gått i en mer minimalistisk og rolig retning, med en ganske ordinært anrettet pannekake kun med et lite hull i midten. Symbolikken overlater jeg til dere.

Siste og tredje epoke av min pannekakebakst. Jeg har blitt gammel, konform og konservativ - men fortsatt rund i kantene. Dette teknisk strålende resultatet høstet applaus fra den tilstedeværende forsamling, og ble umiddelbart utkåret til kveldens vinner. Jeg finner meg fornøyd ved at jeg som nordmenn inn i kunsten som er fransk pannekakesteking klarer meg svært så meget bedre enn eksempler man har sett hvor nordmenn har prøvd seg i den tilsvarende kunst som er fransk politikk.

Etterarbeid og montering, her: masse smør og sukker på pannekake.

Ein nøgd gut med resultatet. Legg merke til fjernsynsapparatet i bakgrunnen.

I dag har Einar vært i butikken. Der kjøpte han en firepakning med dette svært eksotiske godteriet som stammer fra Asien, nærmere bestemt Japan. Han er svært fornøyd, og gir dette en tommel opp. Einar approves of this.

Thomas har også kjøpt seg slikt godteri, endog kun én pakning og i en variant med småbiter av en eller annen slags karamellsjokolade som lokalbefolkningen kaller "Daim". Einar mener det hadde passet bedre med betegnelsen "blasfemi" som vanærer Mikados sanne form, men siden han er sliten og lat har han unnlatt å steine Thomas til døde.

Thomas og Einar legger dette til side og sitter 50% lykkelige og nyter (les: gomler) disse herlige japanske godsakene. Moralen i denne historien er at hvis nordmenn i Frankrike kjøper japansk sjokoladkjeks og legger religiøse uoverstemmelser bak seg, har man et eksempel på en ekte multikulturell hyggestund.

Nå er det jo lenge siden jeg har klesblogga og alt sånn derre, så da får jeg jo bare såååå dårlig samvittighet ovenfor leserne mine og sånn.

Så, altså; her har dere et bilde jeg tok av Andreas for en god stund siden da vi var i Paris. Nå skulle dette kanskje ikke dette helt kvalifisere sånn 100% som dagens outfait, men så er det jo bare ganske mainstream å bruke dagsaktuelle bilder av seg selv, mener jo jeg da.

På bildet kan vi se at han står i urbane omgivelser antrukket en kledelig frakk drapert med et stilfult skjerf i høstens farger. Takk til oss.

Hva har jeg gjort i det siste? Jo, som tittelen antyder, så har jeg vært og sett på hester - nærmere bestemt var det en konkurranse hvor folk som drev med ridning red rund i ring og hopper over hindre. Virker tilsynelatende fredelig - men hei hoppla hvor det går - her var det ikke bare fryd og gammen, jeg skulle straks finne ut at realitene var noe helt annet.

Jeg sitter nemlig igjen med én viktig lærdom: HESTER ER NOEN FARLIGE DYR. Faktisk, jeg har noen riktig traumatiske opplevelser fra denne ettermiddagen, som ble tilbrukt i en kald hestehall, og vil helst ikke snakke om det. Takk for deres omtanke.

Her har de staset det opp med blomster og greier - MEN IKKE LA DEG LURE.

Bare se hvordan den stirrer deg i senk, denne djevelens skapning!

Det ser riktig fredelig og fordragelig ut, men nok en gang: ikke la deg lure.

Risikosport.

Eg likar dégustation. Men kva er no vel dette for noko? Normalt skulle eg da ha skreve ordet på norsk, følgeleg, men no har det seg nemleg slik at me ikkje har noko ordentlig ord for "dégustation", me stakkarslege nordboare. Kanskje ikkje so rart, sidan det kun er franskmennene (i alle høve etter mitt franco-norske perspektiv) som kan dette her med å smakje på ting. Jo, ordet betyr noko sånt som "å smakje", men det ville vere mer rettferdig hvis ein la til betydningane at det er er gitt at ein smakar med stor glede og nytelse. Forestill deg ein proff kar som ruller på vinen båe i glaset og i munnen med eit betenkt uttrykk i det han (eller hon) held glaset i stetten, vel og merkje, og smattar megetsigande. Denne mannen kan med god samvit kalle seg for ein dégustateur.

No har kanskje den årvakne lesaren forstått at eg har hatt nerkontakt med slik ein smaking, og ganske riktig - her tidlegare i dag så drog vertsfaren min meg med til slik ein messe for lokalprodusert mat, kor ein kan finn so mangt med ulike små smaksprøver - deriblant ost, pølse, vin, røkt ørret og strutseleverpostei. Eg kunne rett som det var kjenne miljøvernaren inni meg gløde i dette mekka for kortreist mat. 

Ein skulle kanskje tru at på denne messa var det maten som sto i sentrum, men akk. Vertsfaren presenterte meg som sin norske ven som ville utforske fransk matkultur, noko som vakte merksemd i seg sjøl - men når denne eksotiske skapningen attpåtil byrja å snakkje fransk, ble det vel nesten for meget for dei som sto der. Eg for min del skal ikkje si so mykje, fordi det ble ogso nesten for meget for meg når eg blei servert ein ekstra vellagret ost. Men eg kom meg da velberga heim, og nøyt eit bedre måltid som besto av slikje forfremmelege kulinaritetar.

Aktuell fransk kunst fra det 18. århundre, av Philippe Mercier: Le jeune Dégustateur

Nå har vi begynt å ha timer i alle fag sånn som normale folk har. Vi har dermed stiftet bekjentskap med en rekke interesssante lærerpersonligheter og opplevd forskjellige former for utbrudd i spekteret omfavnelse via dypere muntlig fornærmelse (med spytting) til lett dasking. Her til lands har man nemlig ikke slike ting som permitteringer-på-ubestemt-tid-inntil-avisene-slutter-å-skrive-om-det, og lærerene har fritt spillerom innenfor eget klasserom og elevrettigheter. Det vil si, jeg har den siste uke hatt nærkontakt med det franske wannabe-elevdemokratiet (burde jo være noe som passet for meg som er sånn wannabe-ungdomspolitiker og sånt). Neida, jeg er ikke innvalgt i elevrådet - denslags seg jeg da meg for god til (eller hva Eirik?) - her snakker vi kraftigere saker.

Det har seg nemlig slik at i et svakt øyeblikk i en mattetime med vår kontaktlærer greide å slumpe til og skrive og skrive under på en erklæring hvor jeg erklærte meg villig og tvungen til å melde meg opp til CVL, som er en slik en snedig forkortelse som står for Conseil de la Vie Lycéen, og dette er ikke noe for elevråd for småbarn, må vite. Her har jeg gjentatte blitt skremt inn i diverse skremmende møtelokaler med viktige og dertil viktige personer i det som er noe sånt som et ekslusivt skoleråd eller noe (jeg har enda ikke helt funnet ut av dette). Kanskje ikke så skremmende i seg selv, men disse skumle personene snakket fransk, og ikke bare fransk - slik en rivende fransk som rev meg nesten overende. Faktisk hadde det seg slik at rektor og viserektor og tilsynssjef befant seg på det siste møtet, og disse menneskene vet jeg jo har dårlig tid - det går jo stadig og haster rundt og ser på de dyre armbåndsurene sine. Tross alt dette, jeg lot meg da aldeles ikke skremme og tiden mens de andre satt og diskuterte (tilsynelatende viktige ting, forøvrig), jeg for min del satt og øvde på å se pen ut.

Nå skal jeg gå og gråte litt over mine ufullstendige franskkunnskaper, også etterpå skal jeg sitte og se litt på dette over middels koselige bildet:

C'est chouette.

1. verdenskrig er jo bare såååå 1918, men her til lands feirer man fortsatt freden etter denne slåssinga hver 11. november. Derav følger en småbeilig plassert fridag - som lokalbefolkningen kaller ferie, og ikke helligdag fordi denslags har man sett seg for god til siden 1905 (tm). Joda - småbeilig, nettopp fordi 11. november falt på en fredag i år og siden vi har litt sånn småbeilig ikke-skole på lørdager medførte dette en svært så beilig fredstid i form av en langhelg.

Sårt tiltrengt? Nja, vi ble tross alt ferdig med et par ukers høstferie for bare ikke så veldig lenge siden, men så er det jo unektelig ikke vondt å tenke på at du har litt kortere uke og litt lengre helg når du sitter i fransktimen, type fransktime som førstspråk, og utfører en dypere analyse etter nøye utlagte skjemaer av en tekst fra midten av 1700-tallet, og helst skulle ønske franskmenn ikke hadde vært fullt så opptatt av kulturarven sin.

Njåda, vi kom oss helskinnet ikke bare fra denne dobbeltimen, men også en påfølgende serie av undervisningstimer, i tillegg en minnesermoni dagen før dagen hvor det var en rekke viktige personer som sa viktige ting, helt fram til en torsdag ettermiddag hvor vi endelig kunne senke fyllepennene og puste lettet ut og håpe inderlig og dypt at traumene ikke satt så dypt at vi ikke kunne kose oss litt på kino fredag kveld. Jo, nemlig - slik hadde seg at den norske seksjonen i Rouen tok seg en tur på kino og så den nye Tintin-filmen, som var intet mindre en ganske fantastisk, faktisk. Det var på tide at vi så denne filmen, all den gang vi tross alt har snakket mye om den. 

Forøvrig, det hadde seg nemlig slik at, her om dagen, som nærmere bestemt var en dag i høstferien, prøvde jeg og min vertsfamilie å se nettopp denne filmen på en nyoppusset bygdekino uvanlig sentralt i Bretagne. Men dengang ei, vi hadde greid, som resultat av et distre øyeblikk, å komme oss inn på  en spesialvisning av den dype og en smule snevre ungdomsfilmen "J'aime regarder des filles" sammen med en haug med gamlinger som faktisk hadde møtt opp for å se nettopp denne filmen og i samme slengen få høre noen ord av nevnte films regissør Monsieur Louf. Men tross alt, det ble da allikevel en riktig hyggelig kveld, men allikevel var det godt å endelig få rettet opp på nederlaget ved å endelig få se Tintin-filmen. Monsieur Spielberg var der ikke, beklageligvis. Skuff.

Etter at nok et slikt et vellykket kinobesøk var avsluttet med glans og rulletekster og kø ut av kinosalen og en liten busstur bar turen for å hilse på noen av disse eldre elevene fra Lyon og Bayeux som nå befant seg i byen. Og så hva var anledningen? Jo, i anledning denne fridagen fredag skulle man lørdag ha et slikt et annethvert-årlig utdanningssymposium hvor man hørte på interessante foredrag om videre vidløftige livsplaner med hensyn til utdanning for så videre gikk litt rundt og snakket med disse samme menneskene og fortærte noen særs gode laksesandwicher og sanket brosjyrer, skulle alle disse elevene, det vil si kun de som går de to siste årene, komme på besøk til Rouen for å få lov til å være med de også. Nemlig.

Utdanningssymposiet kuliminerte senere på kvelden i en bedre middag på en av byens bedre restauranter, nærmere bestemt også tilfeldigvis Frankrikes eldste, hvor man åt slike kulinariteter som gåseleverpostei, østers og slikt. For min del førte noe begrensede franskkunnskaper og en liten smule latskap når det gjelder bruk av ordbok til at jeg ble servert intet mindre enn en kalvefot til hovedrett, korrekt akkopamgnert av slikt som en trøffel og fritert løk i en passende saus. Jeg trodde jeg virkelig hadde tråkket i salaten, men ting gikk bedre enn ventet, og til og med et utvalg sterkere oster gled ned til min egen store overraskelse. 

Alt i alt tror jeg alle var enige om at vi hadde hatt en fin helg. Takksigelser til Johannes og andre som har vært medskyldig i å arrangere et særs utmerket symposium.